De eldste nordiske boligene
Fra den første bosettingen i Norge har menneskene måttet ty til husvære på en eller annen måte. Under istiden og i steinalderen kunne det være huler i fjellet eller fordypninger i bakken med en steinhelle over. Norge har for kaldt klima til at det går an å klare seg under åpen himmel. Selv i varme perioder, for flere tusen år siden, måtte en ha et sted å krype inn for natten. For 5000-6000 år siden kunne mennesker i Norge lage seg verktøy slik som steinøkser. Med dem kunne folk skaffe seg materialer både til hus og båt. Et hus kunne være en slags kombina-sjon av telt og hytte. Reisverket kunne være laget av et treskjelett som var dekket med skinnfeller i stedet for teltduk. Denne boligen kune også flyttes, og det var viktig for menneskene så lenge de ikke var bofaste, men fulgte med viltet og fisken.
Etter som folketallet
økte, og folk ble mer bofaste økte også behovet for mer permanente
boliger. Det eldste huset vi har spor etter i Norge, er en gård fra
folkevandringstiden ( 300-600 e.Kr.) Gården heter Ullandhaug og
ligger i Rogaland. Der finner vi mange tufter, det vil si rester av
hus. Ullandhaug er blitt gjenreist på grunnlag av arkeologiske
funn, og husene stod ferdig i slutten av 1960-årene. Gården består
av tre lave hus. De er plassert i en sørvendt bakkehelling med
vakker utsikt over landskapet. De tre husene har forskjellig
størrelse. Det minste er 20 meter langt, mens det største er 50
meter langt. Bredden på husene er mellom 7 og 8 meter utvendig
målt.
| [BILDE MANGLER] |
| Ullanhaug. Rekonstruksjon av gårdsanlegg fra folkevandringstiden. |
Husenes lengderetning følger terrengets fallende bakker. Dermed unngår man at regnvannet, som kan trenge inn når det regner kraftig, blir liggende inne på jordgulvene. Veggene i disse husene er laget av stein uten at man har benyttet leire eller jord som tetningsmiddel. Veggene er en steinrøys som rager 1,5 meter over bakken. Over steinveggene er det lagt et torvtak med et hull som røyken fra ildstedet kan stige ut gjennom. Torvtaket er båret oppe av stolperekker, som er laget av tømmerstokker. De gir mulighet for å skape variasjon i det lange rommet ved at man deler det i mindre enheter. Gulvet er av jord. Langs veggene finner vi lave, brede benker til å sitte og ligge på. Det er flere ytterdører på de lange husene. Her har det bodd rundt 80 personer i et slags kollektiv. Husene på Ullandhaug ble ødelagt på 500-tallet på grunn av brann.
Norge er et langstrakt og uensartet land der naturforholdene, næringstilpasningen og tilgang til byggematerialer varierer fra nord til sør og fra øst til vest. Alle har forsøkt å ordne boligene og boforholdene på sine egne måter.
Gammen
Vi vet ikke hvor gammel
gammen er, men bygningstypen er nevnt i kongesagaene.
Det finnes to typer gammer: stavgammer sperregammer.
Stavgammen består av stokker og staver som står i en ring og støtter seg mot hverandre i toppen. Den ser ut som et telt, men gammen kan ikke tas ned og flyttes.
Sperregammen er laget av fire lange stokker som fra naturens side er bøyd. De kalles hovedsperrer. Sammen danner de to store buer. De blir støttet opp av sidesperrer, som er mindre enn de fire hovedsperrene. Mellom de stå-ende sperrene trengs det noen stokker eller stenger som kan stive opp konstruksjonen. De ligger vannrett mellom sperrene.
Den laftede årestua
Gammen kunne ha enkelt utstyr, som jordgulv og torv til isolasjon. Matlagingen måtte foregå ute. Seinere ble ildstedet flyttet inn. Men da ildstedet ble flyttet fra den åpne åren midt på gulvet til en peis eller ovn, kom både skorstein og plankegulv. Raulandstua fra Uvdal i Numedal kan vi se på Norsk Folkemuseum i Oslo. Den er fra 1300-tallet. Stua gir oss et godt eksempel på hvordan middelalderens stuebygning så ut. Den laftede årestua var vanlig over hele landet. Den har ildstedet midt på gulvet og er uten vinduer. Stokkene er lagt oppå hver andre, og i hjørnene er stokkene føyd sammen ved hjelp av dype hakk, laftehogg.
Den gamle årestua virker mørk, lukket og tyngende på oss, men middelaldermennesket opplevde den sikkert som trygg og intim.
 |
| Raulandstua, Uvdal i Numedal ca. 1300 |
Forskjellige hustyper
Senere ble laftingen
vanlig, og dermed fikk vi et håndverk som har holdt seg helt til
våre dager - tømrerfaget.
Tømmerhusene var materialkrevende, og det ble snart søkt etter byggemåter som kunne spare materialer.
Men det var først etter at oppgangssaga kom i bruk (fra ca. 1500) at en i en større utstrekning kunne bygge hus av reisverk og bindingsverk som var panelt (kledd med bord).
I reisverket ble plankene satt på ende, tett sammen. For å gi veggen styrke og tetthet ble det i plankene laget spor, det vil si not og fjær slik vi bruker det i dag i moderne høvlet trelast.
Bindingsverkshuset har en annen konstruksjonsmetode, som etter hvert er blitt enerådende i moderne trehusbygging. Det er rammeverk med store åpninger der det er god plass til isolasjon. Veggene kles på begge sider med panelbord.
I den første tiden da disse husene ble bygd, ble hulrommet i mange tilfeller fylt med mose, lav, jord, sagflis eller høvelflis.
Først i 1950-årene kom det på markedet isolasjonsmaterialer som f.eks. glassull og steinull.
Når det skulle bygges hus i gammel tid, tenkte de ikke på kjellerrom som i våre dager. De bygde huset direkte på jordbakken.
Etter hvert ble det vanlig å legge steiner under huset for å unngå at det kom inn vann. Som gulv ble det brukt jord eller leire som ble stampet hardt.
Lys og varme
Det gikk en tid etter at laftehusene var kommet i bruk før ildstedet, grua, fikk sin plass i det store oppholdsrommet med åre (luke) i taket så røyken kunne komme ut. Ildstedet gav både lys og varme, og det ble brukt til matlaging.
På et museum, for eksempel Maihaugen, kan en få et godt innblikk i "røykstuetiden". Å ha et frittliggende ildsted midt på gulvet, slik det var i røykstuene, var svært energikrevende, og ikke helt ufarlig. Derfor var det noen som begynte å bygge opp steiner rundt varmen, slik at det ble sikrere.
 |
Litt etter litt ble denne varmeforskansningen ut-viklet til en pipe som ledet røyken over taket, og dermed var peisen. Det å få en peis inn i huset var en forbedring på mange måter. Nå kunne folk flytte ildstedet til det ene hjørnet i rommet i stedet for å ha det midt på gulvet som før. Dette gav også mye bedre plass. Folk fikk bedre kontroll over varmen, for eksempel til matlaging. |
 |
Etter at peisen var kommet i bruk, gikk det ikke lang tid før de første ovnene dukket opp. En ovn gav mer varme enn en peis, og den var rimeligere i bruk. Det kunne være flere ovner til den samme pipa, og det ble lettere å varme opp flere rom i huset. Her i land-et hvor vi er så avhengig av oppvarming, kan vi si at ildstedet eller ovnen har styrt utviklingen av husene våre. Det er på oppvarmingssektoren forbedringene har kommer, og hustypene er blitt tilpasset disse. Vi kan trygt si at landet lenge lå i mørke. Men så kom lyset, først fra grua, så fra peisen og så fra vinduet. Denne utviklingen tok mange hundre år. |
Trehus i perioden 1900-1945
I perioden fra 1900 til
1945 ble det brukt både lafting, reisverk og bindingsverk av
relativt grove dimensjoner. Hus ble vanligvis delt i fire rom med
røykpipe i midten, slik at alle rom fikk oppvarming. Det var
vinduer på alle yttervegger og dører på alle innervegger. Dette gav
lite rom for fantasien når det gjaldt innredningen, men det var
dårlige tider økonomisk, så det var ikke mye folk hadde å innrede
med heller. For å vise utviklingen av de siste 70 årene, har vi på
de to neste sidene tatt med to originaltegninger med beskrivelser
av hus som ble solgt i 1913.
Eksempel på hus solgt i 1913
Enda et eksempel på hus solgt i 1913
Forskjellige lafteteknikker
Vi ser av beskrivelsen at det ene huset var bygd opp av laftet tømmer. Tømmerstokkene hadde lik høyde og bredde. Veggtykkelsen var 13 cm. Bearbeidingen av tømmerstokkene foregikk oftest for hånd, med øks og skaveredskaper. Prinsippet med utforming av tømmerstokkene er vist på figuren lengst til venstre.
Det andre huset kunne ifølge beskrivelsen enten leveres med laftet plank som var 7,8 cm tykk, eller med 13 cm tømmer. Lafteplanken hadde dobbelt not og fjær, som vist på den høyre av de to figurene.
Husbygging i nyere tid
I tidsrommet fra 1945 til vår tid har husbyggingen hatt stor framgang på alle områder.
Trelastforbruket per hus
har gått ned, og nye materialer har kommet i tillegg. Husbyggingen
i denne perioden har i stor grad gått over fra å være et håndverk
til å bli et industrifag. Industriframstilte hus har tatt over mye
av markedet. Det kan være som ferdig kappede materialer eller
seksjoner som kommer til byggeplassen for montering.
Bindingsverkshus egner seg godt for industriell framstilling. I det
samme huset blir det brukt både tre og mur, og stadig nye
materialer og konstruksjoner er tatt i bruk. Flere materialer er
blitt standardisert (NS = Norsk Standard), det vil si at de
samme tingene har de samme målene og er av samme kvalitet uansett
hvor i landet de blir produsert og solgt. Mål på trelasten er et
eksempel på standardisering, likeså mål på vinduer og dører. At for
eksempel vinduene er standardisert, letter både arbeidet og gjør
vinduene billigere.
Men disse forandringene
i husbyggingen har ført med seg at de som arbeider med dette, har
fått mange utfordrende oppgaver. Det
stilles krav til håndverkerne både når det gjelder teoretisk og
praktisk utdanning.
Byggebransjen i Norge har i dag godt kvalifiserte fagfolk, som i hovedsak er i stand til å løse de oppgavene samfunnet stiller. Slik var det ikke før, og rett etter annen verdenskrig da boligforholdene ofte var svært dårlige og landet skulle gjenoppbygges. I 1945 hadde Norge ca. 500 arkitekter, mens vi i dag har ca. 3000. Det var stort behov for faglig kompetanse og hjelp som på en effektiv måte kunne brukes rundt om i landet. Kvaliteten på det som ble bygd kunne ofte være mangelfull både funksjonelt, byggeteknisk og arkitektonisk. For den enkelte småhusbygger var det ofte vanskelig å få tak i den nødvendige faglige bistand; bruk av "amatører" var ofte en dyd av nødvendighet. Nordmenn har også tradisjon for å "ta saken i egne hender", med vekslende faglig resultater. Arkitektstandens interesse for småhus- og boligbygging har også vært meget varierende. Tidligere var det borgerskapets villaer som var interessante oppdrag. Etter 1945 ble det de store feltutbygging-ene som arkitektene konsentrerte seg om.
Ferdighusfirmaene hadde fritt spill da de meldte seg på banen for fullt i begynnelsen av 1960-årene. Utarbeidelse av typetegninger for småhus ble derfor, i en periode, et viktig virkemiddel i kampen for en bedre boligplanlegging. Fra 1945 tok staten et ansvar for at vanlig folk skulle få boliger med en god kvalitet, blant annet gjennom å sette krav til de boligene den var med på å finansiere gjennom Husbanken.
Industrialisering og bolignød
På 1800-tallet var det som ellers i Europa industrialiseringen og tilflyttingen til byene som skapte de store boligproblemene, med boligmangel, trangboddhet og helseproblemer. Arbeiderne bygde til å begynne med sine egne boliger i tre utenfor bykjernen. Bøndene tok med seg sine byggetradisjoner fra landsbygda. Disse småhus-ene representerte en ganske høy boligstandard for de som bygde dem, men de ble fort overbefolket og trangbodde på grunn av utleievirksomhet. Mange bedrifter bygde også boliger for sine ansatte. Rene utleiegårder i mur av betydning fikk vi ikke i Norge før den økonomiske høykonjunkturen i første halvdel av 1870-årene, og da først og fremst i Christiania.
Det var flere årsaker til at borgerskapet begynte å engasjere seg i arbeiderklassens boligforhold. De dårlige boligforholdene gikk ut over arbeidernes arbeidskapasitet. Fabrikkeierne trengte sunne, arbeidsdyktige arbeid-ere. Arbeiderstrøkene var flere ganger rammet av koleraepidemier. Årsaken lå hovedsakelig i de dårlige boligforholdene, og det var fare for at epidemiene kunne spre seg til borgerskapet. Sist, men ikke minst begynte arbeiderklassen å organisere seg og stille krav til bedre boligforhold. Byens borgere var engstelige for at de dårlige boligforholdene skulle danne grobunn for revolusjonære ideer. I Møllergata i Christiania ble de første arbeiderboligene bygd av det filantropiske selskapet "Aktieselskapet af 1851 til Anskaffelse af Arbeiderboliger i Christiania" De 46 boligene bestod hovedsakelig av ett rom og kjøkken.
Den første typetegningen
Mange mente at arbeiderklassen burde eie sine egne småhus med hage der de kunne dyrke sine egne grønn-saker og eventuelt fø en gris. Dette ville lære dem borgerlige skikker og holde dem vekk fra revolusjonære ideer. Kasernene var "farlige" i den forstand at mange arbeidere ble samlet på ett sted, noe som igjen dannet grobunn for fellesskap og organisering.
Hovedargumentet mot småhus og hagebyer var at det ble for dyrt for arbeiderklassen å bo på denne måten -- noe som viste seg å holde stikk helt fram til etter annen verdenskrig. I 1851 kom slottsarkitekt Hans Ditlev Franciscus Linstow med det vi kan kalle den første typetegning for småhus, en vertikalt delt tomannsbolig, for arbeiderklassen. Den var tenkt bygd i forstedene til Christiania, men typetegningen fikk ikke noen direkte praktisk betydning.
 |
| Slottsarkitekt H.D.F. Linstows utkast til arbeiderbolig 1851. |
Statlig boligfinansiering og enkle typetegninger
På slutten av 1800-tallet var det en byggeboom i hovedstaden uten sidestykke som endte med "Kristiania-krakket" i 1899. Nesten all boligbygging stoppet opp, og privat kapital trakk seg ut av dette markedet. Konjukturnedgang og emigrasjon til Amerika førte til at 9,6 prosent av boligene sto tomme i 1905. Bolig-forholdene var dårlige ikke bare i byene. Bolig- og levekårene var også svært dårlige for mange på landsbygda. Mange valgte å emigrere til Amerika. For å bedre boligforholdene på landsbygda og motvirke emigrasjon, ble Statens Arbeiderbruk- og Boligbank etablert i 1903, også kalt Boligbanken. Denne lå under Landbruksdeparte-mentet. Det ble stilt krav til tegninger og kostnader, men ikke til kvalitet og skikkelig planlegging.
 |
 |
| Bankdirektør og stortingsmann Peder Rindes eget forslag til typehus. | |
Husbanken opprettes i 1946
Bolignøden ble ytterligere forverret da Nord-Troms og Finnmark mistet 12 000 boliger ved tyskernes brenning i november 1944. Bare tre fylker slapp unna uten større krigsskader: Østfold, Aust-Agder og Sør-Trøndelag. Til sammen ble 22 000 boliger totalt skadet under krigen. Fem år var gått praktisk talt uten sivil byggevirksomhet. 80 000-90 000 boliger manglet i forhold til situasjonen 8. april 1940 - som også da var dårlig. I 1946 var det i landet som helhet bare 65 prosent av boligene som hadde innlagt vann, 83 prosent hadde elektrisk lys, 16 prosent hadde bad.
Gjenreisning og behovet for kapital til boligbyggingen satte fart i arbeidet med en statlig boligbank. De tidlig-ere statlige boligkredittordningene var i hovedsak rettet mot landsbygda og norske gårdsbruk. Spørsmålet om en statlig finansieringsordning for boliger ble utredet i flere omganger. Statens boligplankomite avleverte sin innstilling om "Den Norske Stats Husbank" rett før krigsutbruddet i 1940. Krigen satte en foreløpig stopper for dette arbeidet, men mye av forarbeidet var gjort. En ny komite ble nedsatt i 1945. Loven om Den Norske Stats Husbank ble sanksjonert 1. mars 1946 og trådte i kraft straks. Myndighetenes målsetting var at nordmenn burde eie sin egen bolig, enten privat eller kooperativt, noe som var i tråd med historiske tradisjoner. Opprettelsen av boligbyggelag rundt om i landet og etablering av Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) i 1946, ble derfor også en viktig del av den norske boligpolitikken. Kommunene fikk ansvar for tomtetilgangen gjennom arealplanlegging, reguleringer og opparbeidelse av infrastruktur. Denne tredelingen av ansvaret på boligsektoren mellom staten, kommunene og private ble "den norske modellen" for bygging og forvaltning av boliger.
Rasjonering og rasjonalisering
Boligproduksjonen ble rasjonalisert og industrialisert. Ferdighusene overtok en stigende andel av småhusbyggingen. Typetegningenes praktiske betydning ble redusert gradvis. Boligdirektoratet utarbeidet detaljerte funksjonskrav til boligen. I 1965 fikk vi den første landsomfattende bygningsloven, og Boligdirektoratet ble lagt ned. Arkitektene ble overført til Husbanken.
Boligbehovet var fortsatt stort, og tilflyttingen til byene forsterket problemene. Det ble derfor utover i 1950- og 60-årene lagt ned et stort arbeid i å komme fram til rasjonelle produksjonsformer. For blokkbebyggelsen ble industrialiseringen viktig. Bruk av betongelementer ble omfattende og preget mange drabantbyer. Tiltak ble også gjort for å rasjonalisere småhusbyggingen. Lett bindingsverk, bruk av isolasjon, precut og modulprosjektering ble noen av virkemidlene. Likevel ble det ferdighusfirmaene som utover i 1960-årene dekket behovet for effektiv småhusbygging.
 |
| Block-Watnes type 43 fra 1960-årene. |
Arkitektene hadde ivret sterk for en landsomfattende bygningslov. Det ble en virkelighet i 1965. Ved siden av å sikre en bedre byggteknisk kvalitet på det som ble bygd, var bygningsloven av 1965 et svar på behovet for helhetlige kommuneplaner og regionalt samarbeid. Loven ble gjort gjeldende for hele landet, inklusiv landkommunene.
Familie- og husholdningsmønsteret endrer seg
1970-årene varslet et oppgjør med etablerte "sannheter" i boligpolitikken. Den verste bolignøden var borte og det var tid for ettertanke. Ferdighusene møtte stigende kritikk for sitt utseende. Familie- og husholdsmønster endret seg. Det ble stadig mindre husstander, mange valgte å etablere seg alene og skilsmissehyppigheten økte. Kjernefamilien med to voksne og to barn, der far jobber og mor steller hjemme var blitt unntaket. Omtrent en tredel av Norges husholdninger bestod i 1995 av én person. I Oslo nær halvparten. Disse endringene førte til krav om andre bolig- og boformer. Skilsmisseprosenten hadde lenge vært stigende. Det var mange enslige for-sørgere. Eldre mennesker ønsket å bli boende hjemme framfor å flytte på institusjon. Enebolig på landet eller blokkleilighet var ikke det saliggjørende for alle. Mange etterlyste et fellesskap og en boform som kunne erstatte den gamle kjernefamilien.
Byggeskikk og stystemprosjektering
Kampen for en bedre arkitektur enn det ferdighusfirmaene og de norske eneboligfeltene ofte kunne vise til, tok flere former. Også typetegninger for småhus måtte tilpasse seg andre rammevilkår og mindre tomter. Behovet for å se boligområdene som en større helhet førte til at typehustegninger ble erstattet med systemprosjektering. Både offentlige myndigheter og utbyggere satset på feltutbygging for å rasjonalisere produksjon og tomteopp-arbeidelse og for derved å redusere kostnadene. Eneboligtomtene ble stadig mindre, ofte ned mot 400-500 kvadratmeter. De store eneboligene ble liggende og "skrike" mot hverandre i alle forskjellige arkitektoniske utforminger. Utearealene ble ødelagt og lite brukelige. Naboens panoramavindu vendte rett ut mot det som skulle være den private uteplassen. Utviklingen av privatbilismen førte også til at stadig større arealer ble lagt ut til veier og annet trafikkareal. Boligområdene ble trafikkfarlige for ungene.
Det oppsto et stort behov for å koordinere eneboligbyggingen, både av estetiske og funksjonelle hensyn. Plan-legging og opparbeidelse av tomt kunne ikke lenger sees uavhengig av valg av hustype og boligens utforming.
I 1992 innførte Husbanken et nytt lånesystem med minste standard og premiering av spesielle kvaliteter. De enkelte rommene som stue, kjøkken, soverom og bad må være av en viss størrelse. I tillegg kan lånet økes dersom boligen og boligområdet tilfredsstiller visse kvalitetskrav. Kvaliteter som prioriteres er: økologisk planlegg-ing, "sunne" boliger, energisparing, sosial organisering, opplegg for drift og forvaltning, livsløpsstandard, god terrengtilpasning, gode utearealer til felles opphold og lek, trafikksikkerhet og god arkitektur/byggeskikk.
Økonomiske svningninger påvirker boligbyggingen
Overopphetingen av økonomien på 1980-tallet ble, som ellers i Europa, etterfulgt av en brå nedgang med på-følgende stor arbeidsløshet. I 1991 brøt boligmarkedet sammen, boligprisene gikk ned, det private kreditt-markedet fikk store problemer, realrenten steg betydelig og nesten all privatfinansiert boligbygging stagnerte.
I denne situasjonen brukte myndighetene Husbanken aktivt i en motkonjunkturpolitikk. Gjennom den offent-lige boligfinansieringen greide man å opprettholde en viss aktivitet og sysselsetting i byggebransjen. I hvert av årene 1992--1994 ble det bygd ca. 15 000 boliger i Norge, nesten alle var husbankfinansierte. Også i fremtiden kan det være nødvendig å ha en offentlig kredittinstitusjon som kan "trå til" når det private markedet finner mer lukrative investeringsobjekter enn boliger.
På siste del av 90-tallet var økonomien igjen i oppgang og forholdene på boligmarkedet stabiliserte seg både for nybygg og bruktboliger. Boligproduksjonen har økt. Økningen er et uttrykk for at det private kredittmarked-et igjen fungerer. Kravet til kredittverdighet og pantsikkehet i det private bankvesen er midlertidig igjen blitt strengere. Målet om en god kvalitet på boligbyggingen krever fortsatt en betydelig offentlig årvåkenhet og innsats. Husbanken vil derfor fortsatt ha en betydelig rolle å spille i norsk sosial boligpolitikk.
Sammendrag: Fra gjenreising til miljøutfordringer
Denne artikkelen har tatt for seg boligutviklingen i Norge. Den har også prøvd å beskrive myndighetenes tiltak og initiativ for å fremme god og rasjonell boligplanlegging. Særlig viktig var arbeidet med å lage typetegninger, et arbeid som var helt nødvendig i en periode da det var stor mangel på arkitekter og fagkunnskap, og landet skulle bygges etter annen verdenskrig. For å forvalte ressursene og sikre god kvalitet var dat nødvendig å stille krav til de boligene som Husbanken skulle finansiere.
Etter hvert som det verste boligbehovet ble tilfredsstilt og fagmiljøene utviklet seg, endret også myndighetene virkemidlene. Typetegninger ble ikke like viktige, og kravene kunne mykes opp. I dag kan vi konstatere at Norge har en meget høy boligstandard, den høyeste i verden. Dette har vi nådd med meget liten offentlig økonomisk innsats. Den norske modellen for bygging og forvaltning av boliger, der målsettingen har vært at enhver skal kunne eie sin egen bolig, enten privat eller kooperativt, har spart offentlige myndigheter for store utgifter, blant annet til bygging og vedlikehold av utleieboliger. På den annen side har myndighetene lagt ned et betydelig arbeid for å oppnå den høye boligkvaliteten.
Boforholdene i Norge i dag, sett i et internasjonalt perspektiv, er gjennomgående blant verdens beste. Boforholdsundersøkelsen fra 1995 (SSB/NBI) viste at gjennomsnittlig boligstørrelse i Norge økte jevnt og trutt til 112 kvadratmeter i 1994. Gjennomsnittlig boareal per person var 49 kvadratmeter. Halvparten av alle boliger i dag er eneboliger. Det var bare 0,7 % av boligene som ikke har bad og wc.
Hvilke kvaliteter er det viktig å arbeide for i dag? Fokuset har endret seg dramatisk fra nødvendigheten av å ivareta grunnleggende boligbehov til behovet for å forbedre miljøet både lokalt, nasjonalt og globalt. Klimaendringene truer vår eksistens, naturen forurenses og miljøproblemer reduserer vår bostandard. 1 million mennesker plages av støy ved sin bolig, hovedsakelig fra veitrafikken, 6--700 000 utsettes for helseskadelig luftforurensning, og trygge, gode leke- og utemiljøer er langt fra noen selvfølge. Miljøproblemene er spesielt store i byene der bilene dominerer omgivelsene.
Vi har ikke det samme behovet for å bygge nye boliger, men vi har et stort behov for å fornye og vedlikeholde de boligene som allerede er bygd. Skal eksisterende boligområder tilfredsstille nye brukerkrav, står vi fortsatt overfor store utfordringer. En viktig oppgave vil bl.a. være å forbedre tilgjengeligheten for eldre og bevegelses-hemmede. Bolig- og miljøfornyelse vil overta en stadig større del av "boligmarkedet" både for fagfolk og offent-lige myndigheter. Kanskje er de miljøutfordringene vi står overfor i dag, like store som de vi sto overfor da landet skulle gjenreises.
Dette stoffet er basert på følgende kilder:
Husbankens informasjonshefter
Trelast- og trehusproduksjon.Trelastbransjens opplæringsvirksomhet.Universitetsforlaget
Kunst og kulturhistorie, Kirsten Røvik Håberg,Yrkesopplæring ANS, 1997