Du er her: Forsiden >
Logg inn Logg inn  |  Registrer deg

Av Guro Fjellanger, tidligere miljøvernminister og medlem i Syseutvalget

Da jeg var miljøvernminister fra 1997 til 2000 og reiste rundt på krykker og representerte Norge på internasjonale miljømøter, ble jeg svært ofte møtt med et smil og spørsmålet ”Did you have aski-accident?”. For mennesker rundt om i verden er det selvsagt naturlig å tenke at en norskminister på krykker har drevet litt for ambisiøs akrobatikk på ski ... Når jeg alltid like smilendesvarte ”No, I was born like this”, forsvant smilene og folk svarte ”Oh, I am sorry”. Jeg var den samme, krykkene var de samme. Det eneste som hadde endret seg, var at de hadde fått vite at jeg var født sånn og at det var en permanent tilstand. Men i løpet av tre setninger gikk jeg altså fra å være et humoristisk konversasjonssubjekt til å bli et objekt for medfølelse.

Denne historien illustrerer det som for nesten alle oss med nedsatt funksjonsevne oppleves som den største utfordringa: fordommer i hodene til de menneskene vi møter. Jeg er fristet til å sammenligne det med den fremmedfrykten som mange med en annen etnisk bakgrunn møter. Jeg tror den eneste måten vi kan bryte ned disse fordommene på, er at vi som har nedsatt funksjonsevne møter dere på så mange tenkelige og utenkelige arenaer som overhodet mulig. Men det er et problem: Hvis vi skal kunne møte dere, må vi kunne komme oss inn og opp dit. Og det gjør vi svært ofte ikke i dag, fordi samfunnet er planlagt og bygd slik at det svært ofte er utilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

I midten av mai 2005 overleverte Syseutvalget sin innstilling om hvordan funksjonshemma skal få et bedre vern mot diskriminering (NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet). Lovforslaget inneholder i tillegg til mer generelle krav, svært konkrete krav med klare tidsfrister til bedre tilgjengelighet i bygg, anlegg og opparbeida uteområder. Lovforslaget har nå vært på høring, og det er ventet at Regjeringa vil legge fram et lovforslag for Stortinget i løpet av 2006, og at loven vil tre i kraft i løpet av 2007.

Hvem sikres av vernet mot diskriminering?

Utvalget har etter en nøye vurdering valgt å ikke definere ”nedsatt funksjonsevne”, men slår fast at forbudet mot diskriminering gjelder funksjonsevne som er, har vært, vil kunne bli eller antas å være nedsatt, samt på grunnlag av andre personers nedsatte funksjonsevne.Vi ønsker ikke et to-trinns vern, der den som har vært utsatt for diskriminering først må sannsynliggjøre at hun eller han er funksjonshemma nok til å bli omfattet av vernet, for så å sannsynliggjøre at hun eller han likevel er den som for eksempel er best egnet til å gjøre en jobb. Erfaringene fra blant annet USA viser at et slikt to-trinns vern er svært uheldig, fordi den diskriminerte blir tvunget til først å fokusere på sine svake sider og tilbake i en pasientrolle for å godtgjøre at hun eller han er funksjonshemma nok til å falle inn under loven. Da vil det ofte være svært vanskelig å få medhold i at en til tross for alle sine svakheter, likevel er den som er best egna til å utføre en jobb, sjøl om man kanskje er det. Dessuten erkjenner vi at diskriminering i stor grad handler om andre menneskers fordommer i tillegg til manglende tilgjengelighet, og ønsker å hindre at antakelser om konsekvenser av tidligere, nåværende eller framtidig tilstand og partners eller barns funksjonshemming fører til diskriminering.

Krav om universell utforming

Lovutvalget har lagt stor vekt på regler for å bedre tilgjengeligheten for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Disse reglene finnes i §§ 9 – 11.

I § 9 Plikt til generell tilrettelegging (Universell utforming) heter det blant annet:

Paragrafen definerer uforholdsmessig byrde slik:

Ved en vurdering … skal det særlig legges vekt på de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, tilretteleggingens effekt for å nedbygge barrierer, hvorvidt virksomheten er av offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.

Pliktene etter denne paragrafen trer i kraft når loven trer i kraft, det vil altså antakelig si i løpet av 2007. Lovutvalget har derfor valgt å ha med en bestemmelse som sikrer at virksomheter ikke må sette i verk uforholdsmessig omfattende endringer på kort varsel. I denne vurderinga vil det være slik at en virksomhet med relativt store ressurser vil måtte gjennomføre tiltak av stor effekt for bedre tilgjengelighet, mens virksomheter med små ressurser neppe vil bli pålagt å gjennomføre tiltak med liten effekt.Denne bestemmelsen gjelder bare inntil kravene i § 11 trer i kraft.

Etter min mening er kanskje den aller viktigste paragrafen i loven § 11. I paragrafen heter det blant annet:

§ 11 Plikt til universell utforming av bygg og anlegg mv. Bygg, anlegg og opparbeidede uteområder rettet mot allmennheten som oppføres eller ferdigstilles etter vesentlige endringsarbeider (hovedombygging) etter 1. januar 2009, skal være universelt utformet. Bygg, anlegg og opparbeidede uteområder rettet mot allmennheten skal være universelt utformet fra 1. januar 2019. Plan- og bygningsmyndighetene skal sikre at kravene i første og andre ledd overholdes ved behandling av planer og søknad om tillatelse til tiltak etter plan- og bygningsloven. Plan- og bygningsmyndighetene kan gi dispensasjon fra plikten etter første og andre ledd der det foreligger vernehensyn eller andre særlig tungtveiende grunner. Klage over slik dispensasjon kan bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda av representative organisasjoner for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Likestillings- og diskrimineringsnemnda kan treffe vedtak om å oppheve slik dispensasjon.

Her slås det fast at nye bygg, anlegg og opparbeida uteområder med en allmenn funksjon skal være universelt utforma fra og med 1. januar 2009, og eksisterende bygg, anlegg og opparbeida uteområder fra 1. januar 2019.

Definisjonen av universell utforming er enkelt fortalt at hovedløsninga skal kunne brukes av flest mulig.Det er ellers verdt å merke seg at kravet ikke er begrensa til offentlige bygg m.m., men omfatter alle bygg, anlegg og uteområder med en allmenn funksjon.Det er altså ikke avgjørende om det er et offentlig eller privat bygg, anlegg eller uteområde, så lenge det har en allmenn funksjon.Det betyr at alle tilbud retta mot publikum er omfattet, enten det er bingo, bar, bedehus eller trygdekontor. Kravet omfatter ikke private boliger, fordi dette faller inn under ”privatlivet”.

Legg merke til at denne paragrafen ikke inneholder en bestemmelse om ”uforholdsmessig byrde”. § 11 åpner bare for unntak der det foreligger vernehensyn eller andre særlig tungveiende grunner.Dette er fordi vi har vurdert det slik at en generell bestemmelse om uforholdsmessig byrde ville kunne uthule loven. I stedet har vi gitt rimelige tidsfrister for å sørge for universell utforming, som for nye bygg, anlegg og uteområder er fra 1. januar 2009 og for eksisterende fra 01. januar 2019.

Utvalget har også foreslått å ta kravet om universell utforming inn i formålsparagrafen i plan- og bygningsloven.

Individuell tilrettelegging

I § 10 Plikt til individuell tilrettelegging heter det blant annet at

I tillegg til de mer generelle kravene til universell utforming i §§ 9 og 11, har utvalget med en egen paragraf om individuell tilrettelegging.Dette er det to grunner for: For det første er det en del mennesker som har såpass omfattende nedsatt funksjonsevne at den generelle tilrettelegginga ikke vil bety særlig mye for dem. For det andre vil det også for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne være behov for individuell tilpassing i tillegg, av den enkle grunn at vi er ulike individer med ulike behov.

Universell utforming: tilgjengelighet for alle

Som nevnt betyr universell utforming at hovedløsninga i et bygg, anlegg eller uteområde skal kunne brukes av flest mulig uten spesiell tilpasning.Mange tror at det som er tilpassa mennesker med nedsatt funksjonsevne av en eller annen grunn skulle gjøre det vanskeligere for andre å ta seg fram. Slik er det ikke. Snarere tvert om. Bare tenk hvor mye enklere det er å ta seg fram med sykkel, barnevogn, skateboard eller rollerblades der det er tilrettelagt for rullestol. Eller hvor mye enklere det er å finne fram for alle, der skiltinga er så tydelig at også svaksynte kan finne fram. Eller hvor praktisk det er for alle at navnet på holdeplassen blir ropt opp på bussen, trikken eller toget, slik at også blinde og svaksynte vet hvor de skal av.Dessuten er det en del ting som i utgangspunktet er utviklet som spesialhjelpemidler, som vi alle vel etter hvert ser på som relativt universelt, så som fjernkontrollen eller vannkranen med en hendel du løfter opp med ei hand og vrir til venstre for varmt vann og til høyre for kaldt vann. For ikke å nevne lydboka …

Dessuten kan det være greit å huske på at de fleste av oss vil oppleve nedsatt funksjonsevne i løpet av livet. Enten fordi vi brekker en fot, begynner å se eller høre dårlig når vi blir eldre, blir utsatt for en sjukdom eller ulykke.Miljøverndepartementet har i sitt rundskriv T 5-99 regnet ut at vi alle i snitt må regne med å være funksjonshemma i 14, 6 år av vårt liv.

Hvordan er så dette relevant for dere?

For det første håper jeg at dere tar med dere viktigheten av å planlegge og bygge samfunnet slik at vi ikke hindrer mennesker med nedsatt funksjonsevne i å delta på lik linje med andre.Det kan bety at dere tar med dere dette perspektivet der dere studerer eller arbeider, der dere trener og der dere spiller eller hører på musikk.Og selv om private boliger ikke er omfattet av plikten til universell utforming, kan det kanskje være en ide å ha universell utforming i bakhodet når dere skal leie, kjøpe eller bygge bolig? Kanskje kan det hjelpe dere dersom dere selv får problemer eller får barn som har det, og det kan bety at også venner med nedsatt funksjonsevne eller gamle foreldre kan komme på besøk.

Og så var det kjøkkenveien …

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har måttet ta en annen inngang enn andre, gå eller rulle gjennom hele bygget for å finne heisen, hente nøkkel til do i resepsjonen eller ta kjøkken- eller vareheisen. Selv som statsråd, i full galla og med Kongen til bords, var det kjøkkenheisen opp med maten og ned med søpla.Tre ganger mista jeg Statsråd på Slottet fordi de glemte å slippe meg inn bakdøra.Og hver fredag gikk jeg glipp av de uformelle samtalene på vei inn og ut av statsråd fordi jeg måtte bruke en annen inngang.

Poenget her er ikke å fortelle min ”lidelseshistorie”, men å få dere til å tenke gjennom følgende:Vi er heldigvis kommet så langt at det de aller fleste steder er helt uakseptabelt å henge opp et skilt der det står ”Svarte eller homofile ingen adgang”. Så hvor mye lenger skal vi godta at det fins bygg, anlegg og uteområder som stenger mange mennesker med nedsatt funksjonsevne ute fra store deler av samfunnet vårt?